Våre hunder
Somillie' Gulli
|
|
Da jeg mistet min siste schäferhund, Qooly, vurderte jeg om jeg i det hele tatt skulle skaffe meg en ny hund. Etter mange år med trening og konkurranser, lurte jeg på om det var andre ting å finne på. For eksempel; besøke venninner som jeg aldri hadde tid til pga. hundetrening, gå på konserter, kino, utstillinger, osv. Det var bare det at det gjør man ikke hver dag. Når man har hund gjør man noe hver dag, og det blir jo også en livsstil. Konklusjonen ble til slutt at jeg ville ha ny hund, men etter 25 år med schäferhund hadde jeg lyst til å prøve en annen rase. Kriteriene var at jeg ville ha en litt mindre hund, men det skulle være en brukshund som kunne bli en bra konkurransehund. Valget falt på toller. Det var bare det at det var vanskelig å få tak i valp. Dessuten fant jeg ut at rasen ikke var så sunn som jeg hadde håpet på.
Valg av rase
Etter å ha tenkt vel og lenge begynte jeg å se på border collie, men stall- og fjøsoppdrett var ikke det som fristet mest. Tilfeldigvis kom jeg over hjemmesiden til Somolli. De hadde border collie valper. Lottie Hansson skrev så levende om hver enkelt valp at jeg syntes jeg kjente hver enkelt personlig. Etter et par telefoner og noen mail, bestemte jeg meg for å ta den lange turen til Malmö for å se på kullet.
Etter en reise som gikk med fly til København og katamaran til Malmö, kom jeg fram til gården til Lottie. Og skulle det bli border collie så måtte den komme derfra! Det var helt klart. Et bedre sted for valper å vokse opp skal man lete lenge etter. Det bar også valpene preg av. De hadde sitt eget rom i tilbygget til hovedhuset, men derfra kunne de gå fritt ut på en stor gårdsplass, og hvis de ville kunne de gå inn i hovedhusets kjøkken og stue, hvor de på ettermiddagen lå i sofaen og så på TV. De hadde selskap av mor Tova og pappa Hugo + et par andre voksne hunder. Lottie arrangerer mye kurs, spesielt i gjeting, men også i agility og lydighet. Hun leier inn instruktører, og de og deltakerne innkvarteres på gården. På den måten fikk valpene også mye kontakt med mange mennesker som gjorde at de ble åpne og tillitsfulle.
Jeg kan ikke forklare hvorfor, men jeg falt for Gulli med en gang jeg så henne, men bestemte meg likevel for å bruke dagen til å se på og teste kullet. Jeg tok mye video, slik at jeg kunne studere valpene enda nøyere når jeg kom hjem. Men da dagen var gått, var jeg bare enda mer sikker. Skulle jeg ha border collie måtte det bli henne eller ingen.
Etter å ha sett pappa Hugos fantastiske gjeting av gårdens sauer og vært med på trening av noen unghunder, dro jeg hjem med kameraet fullt av inntrykk. Vel hjemme studerte Geir og jeg videoen, og det tok ikke lang tid før jeg ringte Lottie. Jeg visste at kullet i utgangspunktet var solgt, men jeg tror Lottie skjønte hvor mye det betydde for meg at jeg fikk akkurat den valpen.
Så ble Gulli min
Gulli er født 10.01.2000, og i mars samme år hentet jeg henne i Malmö i et forferdelig uvær. Vinden bare økte i styrke utover dagen, og det var så vidt Gulli og jeg rakk siste katamaran til Kastrup før alle båter ble innstilt. Det var også problemer med flyene fra Danmark. De sto i kø for å lette når vinden hadde stilnet noe. Jeg var livredd for at den lille valpen hadde blitt vettaskremt under denne reisen. Pga. importbestemmelsene i Danmark fikk jeg ikke ta henne ut av transportburet, så jeg var rimelig skjelven da jeg tok henne ut av buret da jeg kom til Gardermoen. Litt reisesyk var hun og hun siklet fælt i bilen hjem, men etter å kommet vel i hus, fått litt vann og hilst på ”storesøster” Xanga, kviknet hun fort til.
Å eie en border collie
Selv om jeg har hatt mange border collier på kurs, er det noe helt annet å eie og trene denne rasen i forhold til en schäfer. Den første tiden tenkte jeg at det må være en returrett for slike som henne. Hun var aldri i ro, og fikk oss alle sammen i aktivitet. Men den perioden var heldigvis kort. I dag er hun faktisk utrolig rolig innendørs, og en meget behagelig hund å ha på alle måter.
Jeg har aldri hatt en hund som er så bortskjemt og som tåler det så godt. Noen ganger er jeg i tvil om hvem som eier hvem. Hun har en egen myk måte (og da mener jeg ikke krypende) å være på, som det er veldig lett å la seg lure av. Derfor får hun det stort sett som hun vil, både av Geir, ”storesøster” Xanga og meg. Og vi ler ofte av henne. Hun er en stor skuespiller og har utrolig mange uttrykk og lyder. Hun er blitt familiens klovn og kjæledegge.
Trening og konkurranser
Jeg begynte tidlig å trene med Gulli, og de som tror det er lett å trene en border collie kan jo prøve selv. Det er faktisk på mange måter lettere å trene en schäfer. En border collie lærer alle ting lett. Ikke minst de som ikke er ønskelig. Dessuten måtte jeg bruke en del tid på å trene konsentrasjon. Det er naturlig at en border collie vil ha med seg alt det som skjer rundt den.
Våren 2001 startet jeg å konkurrere i bruks med Gulli. Debutten var i spor kl. C i Norsk Schäferhund Klubs program. Det gikk kjempebra. Vi vant og fikk opprykk med en pen poengsum. Nærmere sommeren deltok vi nok en gang i kl. C. Det var i midtnorsk mesterskap og vi vant også denne konkurransen. På høsten samme år debuterte vi i klasse D spor i NBFs program, og siden har det gått slag i slag i dette programmet. Før hun var 3 år hadde hun 2 cert. i spor og var kommet opp i kl. A i rundering. I begynnelsen av januar i år (2003) var vi i Göteborg og stilte henne ut. Det er greit å ha premieringen i orden når hun får sitt neste cert. slik at hun kan få tittelen norsk brukschampion. Målet mitt i år er at vi klarer å kvalifisere oss til NM, helst i både spor og rundering.
Selv om schäferen alltid vil være ”min rase”, er jeg veldig fornøyd med mitt ”lille gull”. Og jeg har nok vært heldig. Det er ikke uvanlig at border collie-eiere sliter med atferdsproblemer som for eksempel uønsket gjeting (gjeting av biler, barn osv.), stress og utagering. I en del tilfelle kan nok denne uønskede atferden komme av at hunden ikke blir nok aktivisert og stimulert, men i mange tilfelle kan man anta at det er medfødt. Rasen er heller ikke så frisk som mange tror. Epilepsi har blitt et voksende problem, og fordi mange nå har begynt å røntge hundene sine, er det tydelig at HD er mer utbredt enn man antok. Oppdrettere og Gjeterhundnemnda i Norsk sau- og geitalslag som fungerer som avlsråd for boder collie, bør virkelig engasjere seg for å få stoppet denne utviklingen.
Men jeg har, som nevnt, vært veldig heldig. Mentalt er Gulli meget bra. Hun er ikke lydberørt, er åpen mot mennesker (det er nesten litt for mye av det gode) og dyr, og er faktisk ikke spesielt myk. Hun har logrende hale under appellen, og er ikke krypende ved irettesettelse. I for eksempel rundering kan jeg godt ta henne i øret hvis hun er ulydig, uten at hun på noen måte faller sammen. Dessuten har hun aldri vært syk og er også røntget fri for HD/AD.
|
